hits

Personlig

Fra dreads til dress - bekjennelser fra en slabbedask

Les også:

I 12 hår hadde jeg dreads. Hele siden trendforskeren, nå mediebyrå-sjef, Paal Fure en gang på tidlig 2000-tallet sa jeg burde bygge min egen merkevare knuget jeg på min skitne, uryddige hårmanke. Det var meg. Det alle kjente meg igjen på. Han med håret som snakket om mobil. Det fungerte.

Jeg var nylig med på reality-serien Bertrands Metode. Her møter vi mentaltreneren Erik Bertrand Larssen. Den plettfrie, ryddige og superstraighte karen som alltid kler seg pent og upåklagelig. Erik B mener i programmet jeg må klippe meg, dresse meg opp og ta meg sammen. Jeg kan da ikke være en slask når jeg skal snakke med investorer, må vite!

Nå har jeg vært straight i et svangerskap. 9 måneder med kort hår, skjorte og dressjakke. Jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle tvile på valget før programmet ble sendt på TV. Jeg skulle tro med hele meg at jeg fikk til mer, løp fortere, stammet mindre og generelt levde mer av det livet jeg ville med den nye stilen.

I dag sendes programmet. Nå kan jeg endelig tillatte meg å tenke om det fungerte. Trenger man å klippe seg og stryke skjorter for å skape suksess? 

12 år med dreads og 9 mnd som straight har gitt meg tre store erfaringer.

Mine følelser trumfer alt

Jeg mener det er ikke en direkte relasjon mellom hvordan man ser ut og hvilke resulter du skaper. Det som derimot er det mest kritiske for måloppnåelse er hvordan jeg tenker og mine følelser. Det interessant er derimot at det ytre kan påvirke hvordan du føler deg. Dersom jeg tar på dressen og imiterer en businessmann, signaliserer jeg til primalhjernen at jeg skal lykkes. Det får meg til å mobilisere for suksess.

Det viktige er dermed ikke hvordan du ser ut i seg selv, men hvilken påvirkning det har på deg. Nettopp - på deg selv, ikke på de rundt deg. Du er den personen du kler deg for. 

Til noen oppgaver, yter jeg bedre når jeg har på skjorte, dress og pensko. Det setter meg i modus. For mine følelser, mener jeg det er likegyldig om jeg har dreads, bollesveis eller ser ut som en skolegutt. Hvordan det er for deg, er opp til deg selv.

Det lønner å skille seg ut for å skape endring

Da jeg hadde dreads, hadde jeg et tydelig varemerke. Siden jeg var så annerledes, tvang jeg flere til å ta stilling til hvem jeg var og hvilken kompetanse jeg brakte til bordet. Det førte til at mange ikke ville ha noe med meg å gjøre, men også til at jeg fikk flere salg og ønskede utfall. Jeg polariserte. 

Er du nøytral, er det flere som er likegyldige til deg. Det er helt flott dersom du ikke ønsker oppmerksomhet, men dersom du ønsker å skape endring er det helt nødvendig at folk tar stilling til deg. Jeg som person drives av å skape endring. Det gjør at jeg bør skille meg ut. Jeg har derimot lært at jeg ikke må skille meg ut så ekstremt som med hår. Det kan også gjøres ved meninger, atferd, klesstil eller personlighet. Her hadde absolutt Bertrand rett, jeg kan være bra i kraft av å være meg.

Ditt inntrykk er mitt ansvar

Jeg må også være klar over det inntrykket du har av meg er mitt ansvar. Når Erik B syns jeg er en slabbedask, er det hans inntrykk. Det må jeg akseptere og finne årsaken til om jeg ønsker å endre. Går jeg som en slask på businessmøte i Dubai, kan jeg ikke forvente at jeg blir anerkjent som en det er verdt å gjøre business med.

Allikevel er følelsen og oppførselen min betydelig viktigere enn hva mitt faktiske ytre er. Det er det fantastiske. Din atferd er det som er avgjørende og du kan bruke antrekk for å påvirke egne følelser.

Jeg anbefaler alle å utforske med seg selv. Test sveiser, antrekk, kroppsholdning og andre ytre faktorer og se hvordan det påvirker resultatene dine

 

...men at alle som skal lykkes må klippe seg  - den kjøper jeg ikke.

 

Les også:

 

 Motta e-post når jeg skriver no' vettugt

  

 

Stopp gavemaset!




Hver jul kjøper vi millioner av meningsløse gaver til hverandre. Ting ingen egentlig trenger, men vi føler vi må kjøpe for å vise at vi bryr oss. Men gjør vi virkelig? Føler du deg mer verdsatt når du kaster glasskaraffelen du fikk av en fjern slektning for åttende år på rad? Eller hva med det grusomme pynte-fatet du føler du må ta fram når svigerfar kommer på besøk?

Vi er midt i en miljøkrise og hva velger vi å gjøre? Vi kjøper hemningsløst mye dritt til hverandre som utelukkende bidrar til å drepe planeten vi bor på. Mediene fråtser i gavetips, butikker peiser på med ønskelister og skaper sammen et helvetes hysteri. Som om vi egentlig trenger noe som helst. 99 % av alle i Norge trenger egentlig ikke mer greier. Vi trenger å bruke tid sammen og gjøre hverandre lykkelige.

Nei, det må stoppe. Vi trenger ikke flere ønskelister av materialistiske luksusvarer. Vi trenger lykke-lister. Vi trenger å gjøre handlinger som viser at vi bryr oss.

Jeg utforderer alle til å rive ønskelistene i fillebiter og i steden sette opp lykkelister. 

En lykkeliste er en enkel liste der du setter opp hva som gjør deg lykkelig. Tenk deg nøye om og sett opp det du virkelig ønsker deg. Det kan være alt fra få deg kjæreste, ny jobb eller mer tid med venner. Selv om du ikke kan få en ny jobb til jul, kan du få hjelp til å skrive CV, introduksjoner eller at folk sprer det i sitt eget nettverk. Det starter med deg selv. Dersom du ikke vet hva som gjøre deg lykkelig, kommer du til å fortsette å få meningsløst mye dritt til jul.

Hvordan kan vi gjøre noe med gavemaset? Først og fremst - vi må vise at vi mener det. Jeg satt opp et opprop. Om du heller vil ha lykkelister enn ønskelister -  kom bli med!

Signer opprop: STOPP GAVEMASET

 


Ps. min egen lykkeliste ser ut som følgende:

  • Middagsbesøk
  • Invitasjoner til pokerlag
  • At du blir med på ferier 
  • At du ikke føler noe press til å kjøpe noe som helst til meg
  • Få låne de gamle bøkene dine du har lest og elsker.
  • Bli invitert ut på en øl

Husker du han som stammet på skolen?

For det var som regel en gutt. Han stotret da han ble ivrig og ordene hoppet da han fortalte en historie. For ikke å snakke om den forferdelige høytlesningen i klassen. Den intense spenningen før han begynte og de lange, grufulle pausene underveis. Husker du hvor pinlig du syns det var? Hvor lite du ønsket å være der? Stakkers fyr!

 

Vel. Tro igjen. Det er ikke synd på fyren. Han fyren som satt og sleit med ordene i norsk-timen har bedre grunnlag for å bli lykkelig enn deg. Altså, det er samfunnsmessig definert at det er pinlig å stamme, men jeg mener bestemt at stammere har en fantastisk fordel i livet. La meg forklare.

 

Idrettsutøvere snakker om at de har gode og dårlige dager. Det samme gjelder overalt i livet. På privaten, jobben, på by?n, med venner og hvorenn det skulle være. Dagsformen vår påvirkes av en rekke faktorer det virker umulig å ha helt kontroll over. Noen ganger yter vi maksimalt, andre ganger får vi ikke ut potensialet. Det hele er tilsynelatende uten vår kontroll. Kroppen ser ut til å ha si egen agenda. (En mulig faktor fremlegges dog strålende i Thinking Fast and slow av Daniel Kanheman). De som klarer å få flere gode dager, vil lettere oppnå det vi vil her i livet. Å kunne kontroll over sin egen ytelse er en nøkkel for å oppnå suksess.

 

Det er her stammingen kommer inn i bildet. Stammingen påvirkes av alle de samme faktorene som påvirker om du har en god eller dårlig dag. Krangler du med kjæresten? Mer stamming. Glemmer du spise? Mer stamming. Glemt å forberede deg? Mer stamming.

 

En stammer merker med en gang på sin egen tale om det er noe han trenger fikse på i livet eller situasjonen han er i. Det er som å ha en personlig trener konstant hengende over deg. Jeg selv bruker det aktivt. Når jeg stammer, analyserer jeg situasjonen og prøver å finne rotårsaken. Kanskje føler jeg ikke har gjort en god nok jobb i forkant, har glemt å spise, er usikker på den andre personen eller gjør noe jeg ikke tror på. Årsakene kan være mange, men jeg kan i det minste identifisere situasjonene jeg må jobbe med for å få det livet jeg ønsker.

 

En stammer har en fantastisk mulighet til å trene seg selv til et bedre liv. De kan forstå hvilke faktorer som fører til mer og mindre stamming og hvordan forandre situasjoner, skape trygghet, forberede seg eller bygge sosiale relasjoner. Alle disse faktorere påvirker ubevist en stammer. Det interessante er at det er de samme faktorene som påvirker hvor bra du yter på jobb, hvor flink du er til å sjekke opp damer eller hvaenn.

 

Stammingen er varsellampen som lar meg vite når jeg må gå situasjonen etter i sømmene. En person som ikke stammer har ingen varsellampe i det hele tatt og vil slite med å forstå hva jobbe med når.

 

 

Gratulerer med den internasjonale stammedagen i dag. Bruk den til å bli bedre kjent med hva stammingen kan lære deg. Stammer du ikke selv så lær av de du kjenner som stammer. Det er ufattelig spennende og lærerikt. 

 

#stamming #lykke #mentaltrening 

 

 

Til minne om en mobilguru


Kjære mobilguru,

Jeg ble først kjent med deg da du ville delta på konferanser og promotere selskapet ditt. Det var på konferanser kundene og bransjen var. Dessverre hadde du ikke penger til inngangsbilletten. Den eneste måten å komme inn på var ved å være en av talerne. Du valgte å kapre tittelen som mobilguru. Ingen skulle kunne mer om markedsføring på mobil enn deg. Det var, og er, fryktelig mange flinke folk i mobil og reklamebransjen, men ingen turte ingen å stikke seg fram og si de var best. At de var en mobilguru. Det er sånn i Norge. Men du tok sjansen. Du døpte deg om til mobilguru.

Den første perioden gikk det treigt. I rettferdighetens navn, det er ikke så rart. Du kunne jo ingenting om verken mobil eller markedsføring. Allikevel gikk du ut høyt og proklamerte så tydelig du kunne at du var mobilguru'n. Du var mobilguru overalt; visittkort, epostsignatur og kommentarer i bransjeavisene. Til og med den formelle stillingstittelen din endret du. I retrospekt, det må ha vært merkelig å se på utenifra. Mange lo nok, med rette, bak ryggen din.

Men du hadde ingen valg. Du hadde ingen penger, hadde startet et selskap (som senere ble til flere), kunne ingenting om bransjen og måtte kjempe med nebb og klør for i det hele tatt få inn den minste kunde.

Etter ca et halvt år begynte det heldigvis å gå bedre. Du gjorde dine første seminarer. Som vanlig stotret og stammet du deg gjennom, men på merkverdigvis gikk det til tider bra allikevel. Det ble flere oppdrag og du lagde til slutt dine egne heldagskurs og ble leid inn for ganske store summer av store selskaper i Norden. Det fungerte fordi du følte du måtte leve opp til det du høyt og tydelig hadde proklamert. Når du først sa du var guru, måtte du vite hva du snakket om. Det ble mange timer med pugging og til tider paniske spørsmål til folk rundt deg. Men det gikk nå på et vis. Du fikk til ferden du begynte på.

De senere årene begynte motivasjonen å dabbe av. Du satte spørsmålstegn ved din egen eksistens. Hvorfor er en kanal viktig? Hvorfor skal kundene i det hele tatt tenke på mobil om man ikke vet hvordan livet skal bli bedre for kundene sine? Trenger man i det hele tatt en app?

Du ble mer og mer motstander av egen propaganda. Mobilen som kanal var fullstendig uvesentlig dersom selskapene ikke visste hvilket behov de skulle løse og hvorfor de gjorde livet bedre for folk. Du gjorde ditt ytterste for å gi reell verdi til alle du møtte, men samtalene på seminarer og i media dro deg ned. Lange taler om man skulle ha mobiltilpassede landingssider. Pompøse diskusjoner om URL?n skulle begynne med m. eller wap. Tomprat om hvordan få annonsører til å bruke penger på mobil. Rundt deg opplevde du mennesker som brukte vanskelig ord for å fremheve seg selv og tilskuere som bare ville ha bekreftelse på egne meninger og at deres kompetanse var nødvendig.

Foredragene dine ble mindre og mindre om mobil og handlet heller om behov, lykke og forretningsmodeller. Det siste foredraget du takket ja til ditt handlet sågar om puling. Du brant for annet enn å pushe kundeklubb på mobil og mobiltilpassa sider. Du innså at den største utfordringen aldri var å få laget en tjeneste, men å forstå menneskelig atferd og hvordan en tjeneste kunne gjøre livet litt bedre for folk. Dessverre for deg snakket mobilguru'n mest om de trivielle tingene som om både behovet og løsningen på det var avklart. Men det var det sjelden. 

Du tenkte på hvorfor man egentlig skal drive propaganda for en spesifikk mediekanal når vi snart oversvømmes av dem? Desktop, nettbrett, briller, klokker, snakke hvitevarer og smarte biler. Du følte det snart var flere mediekanaler enn reklame-folk med firkantbriller.

Du ble overbevist om at mobilguruen hadde utspilt sin rolle. Det var bakstreversk og ga feil signaler at det i det hele tatt fantes en som lekte mobilguru i Norge. Det var tungt å innse. Hele din personlige merkevare var bygget på noe du ikke trodde på lenger. Et overdrevent fokus på mobil skapte dårlige selskaper og forretningsmodeller med mindre sannsynlighet for å skape verdi. Du så ingen annen utvei enn å avslutte. 

Mobilguruen har avgått med døden etter lengre tids depresjon og konflikt med eget sinn.

Takk for at du lærte meg at det er mulig å skape sin egen merkevare.
Takk for at du viste det er mulig på tross av mangel på skolegang, penger og flytende tale.
Takk for at du viste det er lov å prøve.

Det siste du gjorde var å gi meg et løfte. Du kommer tilbake. Ikke som mobilguru, men som det hjertet forteller deg. Jeg venter i spenning.

 

Ærbødigst hilsen,

Deg selv

 

 

Slik får du fantastisk hukommelse




Er du av dem som sliter med dårlig hukommelse? Da syns du kanskje det høres uoverkommelig ut å huske rekkefølgen på en hel kortstokk. 52 kort i riktig rekkefølge.

 

Hva om jeg fortalte deg at du kan få det til du også. Ville du trodd meg? 

 

For å overbevise deg, la oss prøve et lite eksperiement. Det tar ca 15 minutter. Det har du tid til. Om du tør være med og går inn for oppgaven, lover jeg at du blir overrasket over hva du kan få til.

 

Du trenger: Penn og papir. (evt mobilen din)

 

Husk disse 20 ordene i riktig rekkefølge

Se på de 20 ordene og prøv og memoriser de i riktig rekkefølge. Etter du er ferdig. snu deg vekk fra skjerme og skriv de ned i riktig rekkefølge. Fra 1 til 20.

  1. Mobil
  2. Pølse
  3. Apekatt
  4. Knapp
  5. Bok
  6. Gulrot
  7. Glass
  8. Mus
  9. Mage
  10. Bokhylle
  11. Ferge
  12. Jul
  13. Idrettsutøver
  14. Nøkkel
  15. Parykk
  16. Baby
  17. Eple
  18. Seng
  19. Tannbørste
  20. Kaffe

 

Husk å se vekk fra skjermen nå!

 

Kom igjen, gjør det. Det blir moro!

 

Sånn. Hvordan gikk det? Vanlige folk klarer mellom 5 og 10 stykker og har godt potensial for å klare alle 20 med enkle grep.. Klarte du over 18 har du nok kjennskap til husketeknikker fra før av. Klarte du under 5 blir jeg irritert om du stopper å lese nå.

 

Prøv igjen med å bruke en husketeknikk

Det er straks tide å prøve lista på nytt. Men denne gangen skal du bruke en enkel husketeknikk. Den krever at du tar i bruke både fantasien og følelsene dine. Du skal ta ordene i lista over og koble visueller linker til de. Du skal skape bilder i hodet ditt som inneholder ordet du skal huske og ordet som kommer etter. Bildene du skaper skal følge disse reglene:

  • De må være så levende så mulig. Dvs du må kunne se det tydelig for deg i tankene dine.
  • De må skape følelser. Desto mer annerledes og morsomt det er, desto bedre. Er det morsomt, le høyt. Er det avstøtende, kjenn du blir lei deg.
  • Hvert bilde skal ha en interaksjon med bildet etter. Bilde 1 (Mobil) skal gjøre noe med bilde 2 (pølsa). Ikke la de stå siden av hverandre, men i steden la de danse sammen, den ene spiser på den andre eller hvaenn du måtte finne på. 

For den første koblingen (Mobil - Pølse) prøver du kanskje å skrive på mobilen din, men for hver gang du trykker blir fingrene dine til pølser. De glipper unna. Schwup. Kjenn på frustrasjonen din. Faen! Du prøver så hardt, men de forbanna pølsene bare bøyer seg vekk fra mobilen hver gang. Til slutt gir du opp og tar en bit av pølsa i steden.

 

Eller kanskje du snakker i mobilen din, men så plutselig tyter det en pølse ut fra enden av mobilen og inn i munnen din. For hvert ord du sier, kommer det mer og mer pølse inn. i munnen Du kjenner pølse-smaken brer seg i hele munnen din mens du prøver å svelge unna. Til ingen nytte. Pølsestrømmen fra mobilen er for stor.

Pølsemobilen - en mulig kobling mobil - pølse

 

Velg det bildet som du ser tydeligst for deg og skaper mest følelser. Når du har et klart bilde av Mobil og Pølse, gå videre til Pølse (bilde 2) og Apekatt (bilde 3). Kanskje er det en apekatt som står på kjøkkenet ditt og steker seg grillpølser. Når du ser apa, snur han seg og sier ?jeg er apemester i pølsespising?. yam! Lukta av både apekatt og pølser stinker over hele kjøkkenet ditt.

 

Apekatt (bilde 3) og knapp (bilde 4). Du har din egen knappe-ape som hjelper deg med å sy nye knapper på klærne dine. Har du en jakke som har mistet en knapp hopper knappe-apen fram av skapet og skriker av glede. Tjoho! Endelig skal han få sy flere knapper. Du ler av engasjementet til apen Han vireklig elsker å sy og kaster seg over oppgaven som bare knappe-aper kan gjøre.

 

Fortsett til du har laget deg bilder på alle 20 ordene over. Husk igjen. Tydelige bilder, følelser og så uvanlige ting som mulig. La fantasien løpe løpsk.

 

Når du er ferdig, se bort fra skjermen og prøv igjen å skrive ned de 20 ordene i riktige rekkefølge. Begynn med telefonen og la bildene linke hverandre gjennom hele lista. Tenk bare på bilden du har laget deg og la følelsene guide deg gjennom lista.

 

---

Hvordan gikk det? Dersom du levde deg inn i bildene dine bør du ha klart minst 18 av 20.

 

Som en siste oppgave. Skriv ned de samme 20 ordene baklengs. Begynn på kaffe og gå oppover lista. Du trenger ikke gå gjennom lista på nytt, men bruk kun bildene du alt har skapt i hodet ditt.

 

Hukommelse er teknikk

Det du akkurat har gjort er starten på å huske en kortstokk og bli god til å memorere alt mulig. Det er slike teknikker mestere i hukommelse bruker. Det kan hjelpe deg med å huske navn, taler, pin-koder, pugge til eksamen eller hvaenn du måtte ha bruk for. Det finnes flere mer avanserte teknikker, men grunnelementet i de er alltid at du må skape uvanlige bilder.

 

Du er ikke helt klar for å huske en kortstokk ennå, men det kan vi komme tilbake til senrere. Du har forhåpentligvis forstått at hodet ditt klarer mer enn du tror og god hukommelse er mer teknikk enn medfødt intelligens. 

 

 

 

Denne enkle testen er hentet fra Derren Brown sin Tricks of the mind. Om du er det minste interessert i hvordan hjernen fungerer - kjøp boka eller se showene hans. Om du kun vil lære mer om hukommelse, anbefaler jeg memo av Oddbjørn Bye. 

Hvorfor stammer jeg?




På skolen gruet jeg meg alltid til onsdagene. Lage egne matte-oppgaver på tirsdager var en lek og gym-timen på torsdager gikk som en drøm. Men onsdagene fikk magen til å slå kolbøtter og kroppen til å stivne. Det var på onsdag vi hadde høytlesning. Den ultimate frykten for alle stammere. Høytlesning. En rekke fastsatte ord du må lese, ikke noe rom for bytte ut ord eller lage kunstige pauser. Stillheten når det er din tur. Alle viser både medfølelse og avstand på samme tid. Skal han få slippe denne gangen?

Jeg slapp aldri å lese. Nå 20 år senere stammer jeg fortsatt. Jeg stammer i foredrag, kundemøter, med familie og i telefon. Min hverdag inneholder stamming. Det merkelige er at stammingen aldri egentlig har plaget meg nok til å gjøre noe skikkelig med det. Jeg er usikker om det er latskap eller likegyldighet som har gjort at jeg ikke har jobbet helhjerta med stammingen min.

I det siste har jeg merket at stammingen har gått utover hva jeg forventer av meg selv. Jeg har ikke klart å kommunisere det jeg har villet pga stamming eller frykt for stamming. Det framkaller følelsen fra høytlesningen igjen. Følelsen at jeg ikke duger og får ut det jeg er god for. Det er ingen følelse jeg unner noen. Nå som voksen, er det derfor på tide å undersøke hva stammingen skyldes.

Elsker det, forlat det eller fiks det

Elsk det, forlat det eller fiks det, er et velkjent begrep. Det er absolutt ikke lett å følge, men er noe jeg ønsker å leve etter. Derfor må jeg bestemme meg hva jeg skal gjøre med stammingen. Skal jeg elske stamming, forlate stamming eller forandre stammingen. 

  • Elske stamming - Det  vil si at jeg virkelig bare gir blaffen og ikke bruker en kalori på forandring. Jeg snakker om jeg gjør. Det er slik jeg tror jeg gjort det siste 20 årene. Helt til jeg nylig innså at det ikke var tilfellet. Jeg elsker ikke min egen stamming i dag.
  • Slutte stamming - Alle som stammer vet at man bare ikke kan slutte. Derfor blir ikke slutte stamming et reellt alternativ. D
  • Fikse stamming - Da gjenstår bare fikse stammingen. Jeg må som voksen ta opp kampen med hvordan jeg snakker og bli bevist på min egen talefeil. Den ferden begynner nå. Det er den ferden jeg inviterer deg med på.

Hva er stamming?

I løpet av mine 20 år som stammer har jeg lagd meg mine egne teorier om stamming. De er i aller høyeste grad ikke kvantitativt begrunnet, men jeg har i det minste sterk kvalitativ innsikt fra en forsøksperson jeg kjenner godt - meg selv. 

Såvidt jeg har fått med meg av teori skyldes stamming en spenning i hjernebarken. (Om du har fakta, kommenter gjerne i feltet under.) Denne spenningen er genetisk betinget og etter hva jeg kan forstå, delvis arvelig. Dvs at det kan arves, men ikke må arves. I mitt tilfelle stammer min far litt, mens min bror har aldri stammet.

Forenklet sagt bestemmer denne spenningen i hvor stor grad man stammer. Spenningen kan variere fra minutt til minutt og er avhengig av en rekke faktorer. Mange tror stamming kommer at man er usikker og nervøs. Det er feil. Eller. Stort sett feil. For meg i alle fall. Nervøsitet er bare en av mange faktorer som påvirker spenningen i hjernebarken. De andre faktorene som spiller inn på min stamming er blant annet

  • Hvor mye næring jeg har fått i meg  (Glemmer jeg å spise, er det mye høyere stamme-risiko)
  • Hvor trygg jeg føler meg med temaet. (Generelt hvor god kontroll jeg opplever jeg har)
  • Hvor godt forberedt jeg er. (F.eks før et foredrag)
  • Om jeg kan tenke på noe annet (Desto mer fokus på hvordan ordene blir sagt, desto verre. Derfor er høytlesning utsatt)
  • Hvor nært noe er (F.eks stammer jeg ofte mer på ord som firmanavn til selskaper jeg har startet eller nøkkelord i en samtale)
  • Alkoholdmengde (Jupp, i fylla går det som regel helt greit)
  • ..og en rekke andre faktorer jeg ikke har helt oversikten.

Vi er alle stammere

Se for deg at du lager en linje fra absolutt ingen stamming til hard stamming. Jeg tror vi alle i utgangspunktet kan være overalt på denne linjen. Dersom du ikke stammer, har du kanskje uansett opplevd at du hakker litt på ordene noen ganger? Kanskje en gang du har vært veldig stressa eller bare snakker litt feil. Det er også stamming.



Jeg tror alle er født med et naturlig spenningsområde på denne linjen. En som stammer lett, har et naturlig spenningsfelt fra ingen stamming til middels stamming og normalen er et sted midt mellom. Alle har sitt naturlige området. Faktorene nevnt over kan bidra til å dra det naturlige spenningsområdet til en av sidene. F.eks dersom jeg glemmer å spise, vil mitt område trekke seg oppover mot hard stamming. Når jeg er på fylla, går området mot ingen stamming. 

Det er her genetikken kommer inn. Arven bestemmer hvilket området man er født med, miljøet avgjør hvordan man klarer å påvirke endring i spenningsområdet. Det er altså ikke nervøsiteten som gjør at man stammer. Nervøsitet er en faktor som spiller inn på hvilken vei man drar sitt spenningsområdet. Dersom ingen stamming er et mål, vil naturligvis de som genetisk har et spenningsområde til høyre på tegningen måtte arbeide mer med alle faktorene som spiller inn på spenningen man har i hjernebarken. Det er som trening. Alle kan løfte 100 kg i benken, for noen krever det bare litt mer arbeid.

Hvordan tolke signalene?

Akkurat i dette området, mener jeg stammere har en klar fordel framfor andre. Vi som stammer kan lettere kjenne på språket om en av faktorene har utslag. Bare på stammingen kan jeg f.eks skjønne om jeg burde forberede meg mer til en presentasjon eller om jeg er klar for et salgsmøte. Det er akkurat her jeg mener alle kan få verdifull innsikt ved om det å kjenner etter på sin egen kropp. Ved å ha forståelse om faktorene som påvirker ditt spenningsområde, kan du få kontroll over kroppen og yte bedre i viktige situasjoner. Selv om du aldri har stammet en tøddel.

Det er dette som blir første trinn i min ferd til å jobbe med stammingen. Jeg skal tørre kjenne etter og prøve å finne mine faktorer. Jeg tror jeg vet noe, men skal komme fram til flere.

Uansett hva utfallet blir av min reise, ville det vært fantastisk med kommentarer og innspill på hva du som leser mener. Er det i det hele tatt mulig å jobbe med stamming i en alder av 33? Er det noe å lære for ikke-stammere?

Håper å høre fra både stammer og ikke-stammere :)

 

Brev til en avdød morfar




Til leseren:

Dette er en personlig tekst, men allikevel noe jeg vil dele. Når du først har klikket deg inn på bloggen, ber jeg deg bare om en ting: Dersom du ikke gidder lese alt, se i det minste video'n under. Jeg lover ditt framtidige deg ikke vil angre.

Takk.

-------------

Det var broren min som fortalte meg det i går. Helt ut av det blå. Helt enkelt via en SMS: morfaren vår hadde blitt 100 år i morgen.

Jeg husker ikke om jeg stod eller satt da jeg så meldingen.  Jeg vet ikke om jeg sa noe, viste fram til noen eller prøvde å svare med en gang. Jeg stirret bare på skjermen. Tomt. Kroppen nektet meg å gjøre noe annet.

Selvsagt, tenker du kanskje. Det er naturlig at barnebarn savner besteforeldrene sine. Sorgreaksjoner er bare sånn det skal være på viktige datoer. Men Jeg har aldri møtt morfaren min. Han døde lang-lang tid før jeg ble født. Ca 20 år før meg. Jeg har ikke opplevd ham eller har noen minner. Jeg aner ikke hvem han er. Kan man da oppleve noen sorgreaksjon for noen man ikke har møtt?

Mitt rasjonelle meg sier jeg ikke kan savne noe jeg ikke vet hva er eller noensinne har hatt et direkte forhold til. Det nærmeste jeg kommer er besøkene på graven til han og mormoren min på utallige julaftener. Men det har mer følt som om det er noe jeg gjør sammen med mor og brødrene mine. Alltid vært så fjernt å sette seg inn i livet som en gang ble lagt i graven. Selv om det er nært.

Så fikk jeg meldingen. Svart på hvitt. Morfaren vår hadde blitt 100 år i morgen. Hodet ble fullt av alle tanker, men samtidig kom ingen gjennom til noe rasjonelt jeg klarte tolke. Hva var dette?

Jeg ble enig med den eldste broren min om at vi skulle skrive en bloggpost hver. Han, den filosofiske skribenten. Jeg, den kommersielle markedsføreren. Om vår morfar vi aldri hadde møtt.

Tankene lå og surret i bakhodet hele dagen. Den kvelden og natten hadde jeg planlagt å få unnagjort masse som ventet på meg. Jeg skulle jeg skrive en oppfølging på en konflikt jeg har med et huskjøp hos Krogsveen. Jeg skulle lage ferdig et utkast på spesifikasjoner vi utvikler i Fanbooster. Jeg skulle planlegge for et forskningsprosjekt jeg holder på med. Men jeg fikk det ikke til. Jeg fikk det ikke ut av hodet. Morfaren vår ville blitt 100 år i morgen. Og jeg ante ikke hva det betydde.

Så kom jeg over en tedx-video men den fantastiske Sam Berns, en 17åring med en sykdom som gjorde at aldringsprosessen gikk alt for raskt. Foredraget han holdt ble spilt inn for 3 måneder siden, men kun nå for noen dager siden avgikk han med døden.

Sam delte sine råd til en lykkelig liv. Ja, les det igjen. En dødssyk 17åring med kroppen til en 100-åring gir oppriktige livsråd.

Jeg innså jeg måtte bruke Sam Berns' visdom. Han som både var i starten og slutten av livet på samme tid. Som Morfaren min og meg samlet. Han hadde kommet til slutten, jeg har fortsatt det meste av muligheter foran meg. Vi hadde ingen samtidighet, men delte fortsatt en historie og familie.

Derfor.

Kjære morfar,

Jeg kaller deg morfar. Du er jo fortsatt det. Du har ført meg dit jeg er på ditt vis. De drømmene og håp du hadde for familien din er delvis videreført i meg. Jeg kan dessverre ikke bringe deg tilbake, men det vet jeg også at du ikke vil. Når livet er over, er det over. Og det skal være greit.

Du skal ikke ta dette ille opp, men jeg ønsker ikke bruke for mye energi på å tenke vonde tanker om at jeg ikke har møtt deg heller. Det kan jeg ikke gjøre noe med uansett. Jeg skal heller love deg at jeg skal bruke mer energi på å skape et bedre liv for meg og mine. For meg og mine er også dine. De du ville hatt gleden av å blitt kjent med dersom du hadde levd lenger.

Hva er det beste et barnebarn kan gi til en avdød morfar? Eller rettere sagt?hva er den beste gaven jeg tror du ville likt og få før du døde? Jeg har lyst til å lære av Sam Berns her. En liten gutt som døde da han var 17 år, men du aldri fikk se eller oppleve. Sam likte ikke å tenke på alt han ikke kunne gjøre noe med. Jeg tror du ville likt ham. Derfor vil jeg gjøre som han sier. Jeg skal gjøre mitt aller beste for ikke å tenke på det jeg ikke kan endre. Selvsagt, vi har de samme genene så vi vil aldri la noen pille oss på nesa og prøve på de villeste ting. Men jeg kan ikke forandre fortiden, jeg kan forandre framtiden. Derfor skal jeg ikke tenke på det jeg ikke kan gjøre noe med.

Du syns kanskje dette høres vagt ut? Vel. Det syns jeg også. Så la meg komme med et mer konkret forslag. Siden du ikke kan si meg i mot, så blir forslaget stående. Jeg lever, du er død. Ha!  (Vet du ikke har noe mot litt svart humor). Så altså. Forslaget mitt til hvordan jeg skal hedre deg på best mulig måte er følgende:

  • Jeg skal ikke bruke unødvendig tid på å tenke på hva som kunne vært. Drømme er lov, men sutre er ikke lov.
  • Når jeg får en negativ tanke på grunn av deg eller noen av de andre som er døde, skal jeg gjøre noe fint for en av dine etterfølgere. Det inkluderer alle som ville vært naturlige i en julemiddag hos deg.
  • Jeg skal ikke kaste bort livet på drittsekker.

Spesielt den siste tror jeg du vil like. Jeg tror du var en fyr som virkelig peisa på når du bestemte deg for det. En som fortalte ting som de var.

Hva tror du, gammer'n? Er du fornøyd med hva han lille pjokken av et barnebarn vil gjøre for å hedre deg? Du er ikke verdt å hedre med uviktig pjatt. Som å love å pynte huset med bilder av deg eller knekke sammen i tårer på graven din med jevne mellomrom. Jeg vil heller være gjøre deg stolt på mitt vis. Vårt vis.

Ingen andre trenger vite om jeg følger dette. Jeg vil vite det selv. Det er nok. Jeg står skolerett for meg selv og deg. Ingen andre.

Snækkæs!   
..om forhåpentligvis veldig lenge. Vil ikke gå heden helt ennå.

/Geir
Mellomste sønnen til yngstedattera di

ps. Du har 9 barnebarn, forresten. Og 7 oldebarn. Sånn ca.